søndag 6. mai 2012

Superforsterker


Da jeg fikk Ecco var hun null interessert i baller, konger, filler. Kort sagt kunne ikke leke.
Hun var tullete etter alt som kunne spises, så godbitene var det ikke noe problem med. Da var det bare å starte prosjektet - daglige korte økter for å få henne interessert i å springe etter ball. Når hun tok den som trilla avgårde kom neste ball i motsatt retning.
Etterhvert som interesseen ble vakt, hun tok ballen i munnen - kom hun inn med den, det var ikke mye antydning til å ville beholde noe for seg selv. Der fikk jeg mye gratis - det var fra begynnelsen av mest morro hvis vi gjorde aktiviteten ilag. Flinke jenta :)
Bytteleken gikk greit å få etablert når først interessen var vakt - det var sistnevnte som tok tid. Øktene var korte fordi interessen var kortvarig - slutte når det var som best.
Da var det drakampen som skulle utvikles - det tok enda lengre tid. Mye skryt bare for å følge etter skinnet, enda mere skryt når hun tok litt tak. Så ble taket bedre, jeg kunne dra litt imot.
Lenge var det bare meg hun ville leke med, det var for skummelt å engasjere seg slik sammen med fremmede.
Da vi begynte i NRH var det bare utvalgte personer som fikk leke med henne. En gang ble hun skikkelig skremt ute i skogen, treningen datt mage hakk tilbake.
Det som virkelig etablerte leken - tryggheten, det å tørre å engasjere seg - var Mikke Paunos figurantarbeid den uka vi var på IPO kurs i Sulitjelma. Mikke leste Ecco godt og bygde henne virkelig i løpet av den uka. Kjempebra trening for henne.




Forsterkningskvalitet - en av F ´ene i TKFF sier noe om hvor effektiv en forsterker  ( godbit, ball, kong, fille, arm ) er med hensyn til å øke sannsynligheten til adferden som produserer den - eller sagt på en lettere måte : hvor hardt er hunden villig til å jobbe for forsterkeren?
Har man etablert en god lek ( effektiv forsterker ) har man muligheten til å gjøre treningen sin effektiv.
En hund som er enkel å forsterke effektivt er enkel å trene effektivt.
Med høy kvalitet på forsterkeren kan man tidligere trappe ned den andre F én i TKFF - frekvensen - uten at adferden bryter sammen eller får variasjoner.
Høy kvalitet på forsterkeren gir større treningseffekt pr.repetisjon. Går treningen tregt er det kvaliteten på forsterkeren man må se på først og fremst.
På kurs pleier jeg å ta en historie fra da jeg var instruktørelev....Vi hadde samling på en svensk brukshundklubb, det var hunder over alt på gressmatten - i alle størrelser. Det ble etterhvert på tide å hente Ecco - jeg venta på kontakt, klikka og tok fram en pølsebit....hun dreit i meg, klikket og pølsa! Typiskt tenkte jeg, dette får jeg ikke til, hva gjør jeg her, skulle aldri fått meg hund....satte fillebikkja i bilen og SLAMRA igjen bakluka.
Stod og så på de andre som trente og koste seg i godværet. Så tok jeg meg selv i nakken - sa " Marit, du går på instruktørkurs - tenk, analyser!" Ok, jeg henta frisbeen ( som stod høyt i kurs da ), henta fillebikkja, gikk inn på banen og bare starta lek uten å vente noen kontakt eller noe som helst. PLING - etter litt drakamp var Ecco "på nett" igjen! Brydde seg ikke om miljøet - vi trente og kosa oss vi også, hun valgte meg ikke bort en eneste gang. Deilig følelse, men det beste av alt var at jeg tok tak, brukte teorien og det satt som et skudd!




I dag er Ecco lett å belønne - hun engasjerer seg i alt jeg foreslår. Av og til får hun lov til å være uskikkelig - hente frisbeen/bitepølsa fra treningsvesten eller nappe det ut av hånda mi, det synes hun er toppers :)


lørdag 5. mai 2012

Ecco våren 2005


Første gang vi traff Ecco - Bodø våren 2005. Marthe og Oda ville gjerne gå litt med henne i band.

Ecco i Bodø, første gang vi møtte henne.

En gang er alltid den første.

Jeg leser endel blogger - finner alltid inspirasjon der.
Å blogge selv har vært litt fjernt - har tenkt at det er masse gode blogger på nett, hva jeg driver med er litt uvesentlig.
Men nå har jeg ombestemt meg ser dere!

Ecco har rukket å bli 7 år - fine pia.
Disse 7 årene med henne har vært innholdsrike - vi har gjort mye flott sammen og lært utrolig mye. Hun er min første hund. Jeg kunne lite om hund da jeg fikk henne - skulle egentlig ikke ha noen hund, men ble så sjarmert av henne at hun måtte bare bli min.
Hadde alltid trodd at en hund går man tur med i bånd, ferdig med det. Så uvitende gikk det ann å være....
Hverdagen ble snudd en del på hodet da Ecco kom til oss. Fra før hadde vi Rocco på 1 1/2 år. Han var allerede en godt skolert hund - godkjent tjenestehund 18 måneder gammel. Leif trente med han i Heimevernet, og jeg i NRH med gutten - så noe hadde jeg da lært før Ecco kom.
Ecco var 4 1/2 måned da jeg ble hennes nye eier. Hun var en utfordring - det gikk opp for meg hvor lite, eller si ingen ting jeg kunne om adferd som ikke var helt A4. Hun var redd veldig mye, utagerte med halsing, stive bein og stående ragg på alt mulig. Å ha henne sammen med andre hunder var helt utenkelig, hun hadde ikke kontroll over seg selv. Jeg hadde heller ikke kontroll for å si det sånn. Følte meg rett og slett hjelpeløs!
I disse årene ble jeg ofte utsatt for den gamle måten å tenke på; " du er en dårlig leder," "du eier ikke lederskap," "du har ikke kontroll" (sant nok), "du må TA hunden," "vis hvem som er sjefen," "bruk pigghalsbånd," "kjør kneet i brystet på henne," "legg henne ned - HOLD HARDT TIL HUN GIR SEG," "smell burdøra i nesen på henne så det blir avtrykk," "putt piggtråd i en sokk, kast, la ho hente, tipper hun blir stille da, i tillegg blir hun aldri å tygge på apporten"....lista var lang med håpløse råd, totalt uten verdi.
Botttom line - det var til tider trist å ha hund. Jeg ville ikke gjøre noe av dette mot henne. Når hun ikke utagerte var hun som en liten drøm å jobbe med - rask, ivrig, lærevillig som fy, morsom, søt og elskelig.
Etter som årene gikk ble mye bedre med hjelp av det jeg kunne få til av positive metoder - for det meste lokking. Fysisk straff ville jeg ikke tenke på engang. Har vært irritert og oppgitt når hun har vært en stressklump og bare bråka, men så jo tidlig at hun var veldig myk og tålte veldig lite av det negative. Bare det at jeg ble irritert påvirket henne - og det er jo hunden som avgjør hva som er straff/ubehag, ikke eieren!
Så en dag - "THE TURNING POINT". Tilfeldigvis så jeg et blad i en kioskhylle - CANIS!det ble kjøpt, lest, kjøpte flere, leste mere - er det virkelig mulig å trene hund slik! Jeg var helt bergtatt - tenk for en åpenbaring. Nå var det virkelig lys i tunnellen, drømmen ble å gå et kurs i Canisregi. Men selvfølgelig - ingen kurs nors for Polarsirkelen. Leif var da i FN tjeneste i Sudan, så jeg så det ikke likt å dra langt avgårde på egenhånd. Måtte jo ta meg av unger og hunder.
Jeg forhåndsbestilte " Lydighetstrening i teori og praksis" av Morten Egtvedt og Cecilie Køste for å sette meg enda bedre inn i sakene. Leif fikk en bok i julegave - den hadde han med til Sudan, leste den helt i senk.
Så snart Leif var ferdig med tjenesten meldte vi oss på KlikkerTRENERkurs i Trondheim. Dette var starten på 3 år der vi kjørte tur/retur Trondheim i det godes tjeneste.
Etter trenekurset ble det INSTRUKTØRkurs, så ELITE bruks med Morten og Cecilie. Å gå Caniskurs har alltid gitt meg en god følelse. Vi ble alltid møtt med med et åpent sinn når vi kom sørover, alle var hyggelige og hjelpsomme. Nye bekjentskap ble knyttet. Adferd og læring stod sentralt - konkret og forståelig. Resultatene vistes fortere med slik trening, for ikke å snakke om hvor morsomt det ble å trene  med hundene.
Ecco har fremdeles et problem med fremmede hunder, men det er "bare" det som gjenstår av all "problemadferden" hun hadde da hun var ung. Uten kunnskapen jeg har fått gjennom Canis hadde jeg ikke klart å få henne så godt til som jeg har gjort. Det er jeg helt sikker på. Hun tåler ikke straff, og har utviklet seg godt med positiv forsterkning.
Takk Morten og Cecilie for det dere har gjort for hundeverden. Dere har vært kreative og fremsynte.